En tekst jeg skrev til skolen, og som gjør at jeg kan poste noe på bloggen igjen

Et bra sted å begynne

Jeg lette etter et bra sted å begynne. Fritjof Eide satt foran meg med et ansikt jeg ikke visste han hadde. Et ansikt han måtte ha funnet i en mørk, bortgjemt skuff, og som han bare tok fram når det virkelig gjaldt å vise at her, her var det alvor. Det hadde vært stille i sikkert et minutt, eller kanskje to. Ikke faen om jeg visste hvor å begynne. Fritjof så ikke ut til å ville bryte stillheten. Han ville heller bryte ned selvtilliten min, få meg til å briste, lure meg til å si alt som det var. Hvordan vi hadde havnet i denne situasjonen. Fritjof visste like godt som meg at jeg visste svaret, og han visste hvor god jeg var til å lyve. Jeg er nemlig en suveren løyner. Helt fra før jeg i det hele tatt kunne snakke, har jeg vært en løyner av rang. Jeg kan på brøkdelssekunder lage historier som passer inn i en hvilken som helst kinkig situasjon, og som stemmer overens med alt annet jeg noensinne har sagt. Jeg er bedre til å lyve enn til å snakke.

Men av en eller annen grunn kom nå mine ferdigheter til kort. Fritjof hadde meg med blikket sitt. Han hadde låst fast tankene mine, og alt jeg kunne tenke på var sannheten. Og sannheten passet ikke inn i denne situasjonen. Plutselig kremtet han, og jeg skvatt til som om han skulle ha avfyrt en kanon. Han la merke til reaksjonen min, og jeg kunne se antydningen av et smil i munnviken hans. Det gjorde ikke situasjonen noe bedre.

Hvor i helvete skulle jeg begynne? Skulle jeg ta det helt fra begynnelsen? At jeg var et menneske som likte å ta meg en fest, og i den anledning ville jeg gjerne arrangere… en fest. Nei. For mange detaljer. Ok. Jeg var inne på kopirommet og skulle kopiere opp noen ark, også var det ikke mer toner i kopimaskinen, så… Nei. For mye rundt grøten. Faen. Ok. Jeg…skulle arrangere en fest for avdelingen, og følte det ville være lurt om Fritjof ikke ble invitert. Å, nei nei nei. Alt for direkte. Alt for mye sannhet. Ok. Jeg skulle sette opp en liste med alle som skulle inviteres til avdelingsfesten, også manglet jeg de tastene på tastaturet som trengtes for å skrive Fritjof Eide. Oi, nå var jeg inne på noe. Her begynte løgneren i meg å våkne.

Han fant fram en sigarett og tente den, mens han fortsatt hadde øynene fiksert på meg. De drillet hull i selvtilliten min, og han bare satt der og så den renne ut på bordet mellom oss. Det føltes som en duell ved solnedgang. Alt som manglet var klisjéplystringen fra The Good, The Bad and the Ugly. Én av oss måtte si noe først. Forskjellen mellom oss, de to duellistene, var at han hadde flammekaster, og jeg en sprettert. Eller var det egentlig forskjellen? Jeg visste ikke, jeg hadde ikke tid til analogier der jeg satt. Tiden jeg hadde måtte jeg bruke til å fabrikkere en løgn så overbevisende at han mistet mål og mæle. Men det så faen ikke lyst ut.

Jeg hadde aldri måttet finne på løgner til en liknende situasjon. Og for en situasjon. Hvis ordet pinlig skulle ha et etternavn, så ville det bli Denne Situasjonen. Pinlig Denne Situasjonen. Stakkars meg. Alt jeg ville var å ha en fest for mine kollegaer og venner uten å ha sjefen konstant hengende over skulderen vår med sin uendelige masing om jobbrelaterte ting. Nei, vi driter i om prognosen for tredje kvartal ser dyster ut i PR-sektoren. Eller at vår avdeling har høyest prosentandel sykefravær på østlandsområdet. Vi vil ha det gøy. Drikke. Kødde. Det klarer vi ikke så lenge du er der. Derfor ble du ikke invitert. Du eier ikke antenner. Og nettopp derfor kan jeg ikke si deg sannheten, for den ville knuse ditt syn på livet. Du tror du er likt fordi du er likt, men du er likt fordi vi må. Ingen kan tvinge oss til å like en dass som deg, Fritjof Eide.

Apropos dass, jeg var vannvittig tissetrengt der jeg satt. Jeg hadde altså to uløselige problemer som begge vanskeliggjorde den andre. Jeg klarte ikke konsentrere på løgnoppgaven på grunn av tissetrangen, og jeg kunne ikke tisse før jeg hadde gitt ham noe. Eller kunne jeg det? Hvis jeg tisset på meg der og da, ville det kanskje hjelpe? Fritjof ville bli helt satt ut, sikkert rasende etter hvert, men først og fremst satt ut. Hvem tisser på seg foran sjefen, liksom. Kan man få sparken for å tisse på seg foran sjefen? Det kommer kanskje an på mengden. Den ville i dette tilfellet ha blitt enorm. Jeg hadde drukket fem kopper kaffe rett før jeg kom inn, vel uvitende at jeg skulle bli irettesatt på det groveste.

Så skjedde det. Jeg vet ikke hva det var, men jeg sa noe. Jeg sa ikke noe som kunne forstås, men jeg sa noe. Det var et slags hvin, et primalynk fra dypet i meg. Noe hadde bare løsnet, og det fløt rett ut av munnen min. Ynket punkterte ballongen av spenning i rommet. Jeg så opp på Fritjof. Han så forskrekket ut. Dette hadde han ikke ventet seg. Et ynk. Så brøt han sammen. Uten forvarsel brøt han sammen, og skrek hulkende mot meg, med ville øyne, ”LA MEG KOMME PÅ FESTEN! Vær så snill, la meg komme på festen!”. Jeg skvatt til. Oisann. Dette var uventet. It seems the tables have turned, Mr. Fritjof. Han var ikke ute etter noen unnskyldning. Så lenge han ble invitert var han fornøyd. Men ikke denne gangen. Han skulle ikke få ødelegge dette for meg.

”Nei”, sa jeg bestemt. Han tittet opp på meg med triste øyne. ”Nei?”. Han hadde så mye sorg i blikket at jeg nesten fikk sympati for ham. Han så ned. Så var det som om jeg kunne skimte et smil i munnviken hans. ”Hvis du inviterer meg”, begynte han, fortsatt hikstende etter utbruddet, ”kan vi jo glemme at dette har skjedd”. Han så opp på meg, og smilte nå fra øre til øre. Jeg skjønte ingenting. Men så tittet han ned på skrittet mitt, og da gikk det opp for meg. Jeg trengte ikke se ned, jeg merket fuktigheten som nå fosset nedover kontorstolen og laget en dam som utvidet seg sekund for sekund.

Visst faen skulle Fritjof på avdelingsfesten.