På kino findes der en mand

I går var jeg med mine foreldre på Gimle for å se den nye, norske storfilmen "Max Manus", en film som handler om den gamle, norske storsabotøren Max Manus. Jeg hadde i forkant av kinobesøket bestilt billetter, da det er lettere å komme forbi mannen i døren hvis man viser gyldig billett. Da vi entret kinoen ble vi møtt av en kø på lengde med 14 mennesker som står oppreist. Pappa, som har sin integritet å forsvare, ergret seg åpenlyst over dette, men da vi ikke hadde noe valg måtte vi bare stille oss nest bakerst og vente på vår tur.

Tidsenhetene føk forbi oss i sneglefart uten at køen så ut til å bevege seg. Det skulle vise seg at kvinnen som sto helt foran hadde problemer med å få ut billetten sin. Vi hadde god tid, så jeg så ikke noe problem i dette, men jeg merket fort at ikke alle hadde samme tålmodighet. Foran oss stod nemlig en mann i midten av femtiårene sammen med sin kone, og han så langt fra fornøyd ut. Jeg trodde først det var fordi han nettopp hadde oppdaget at hans hårfrisyre minnet om en død sekk med hår, men det viste seg at han stod og hatet denne kvinnen som ikke skjønte konseptet med billettautomater. Han så faktisk så lite fornøyd ut at jeg vil gå så langt som å kalle ham misfornøyd, et ord jeg nesten aldri bruker da det er så lite flatterende. Mannen stod der og stønnet og peset og svettet, og kom med stygge kommentarer, og kunne ikke skjønne hvorfor denne damen ikke bare gav opp og dro hjem. Hun var jo tydeligvis et teknologisk nek.

Omsider fikk hun ut billettene sine, og køen beveget seg 0,3 meter fremover. Mannen så nå litt mindre sprengferdig ut, men det varte ikke lenge. For nå begynte nestemann å slite med billettautomaten. Vår mann fikk nok, og gikk bort til en ansatt og hentet ham bort for å få fortgang i ventehelvetet. Da billettene var ute, gikk han tilbake til sin faste plass, og hadde et fornøyd smil om munnen som sa "jeg har i tillegg til en stygg allværsjakke, autoritet nok til å hente personalet hvis det trengs."

Køen beveget seg nå litt fortere, og ikke lenge etter var mannen bare babyskritt unna å kunne hente sine billetter. Men så skjedde det. En ung kvinne stod og fiklet med automaten og fikk det ikke til, og jeg merket hun ble stresset av mannen som i kjent og kjær stil stod og stønnet og stirret på henne. Men i siste liten fikk hun det til, og vår mann kunne stride fremover, hente opp lappen med referansekoden fra innerlommen, og taste inn det som trengtes. Dette skulle gå glatt. Dette var hans øyeblikk til å briljere og vise verden at han var ingen dåre slik som de andre.

Og så kom virkeligheten og slo ham i bakhodet med en slegge. Han fikk det ikke til. Noe gikk galt. Strenghetens og selvsikkerhetens yppersteprest hadde nå et ansiktsuttrykk som minner om det man får når noen ved en feiltagelse har fjernet høyrefoten din, og ikke engang sier unnskyld. Han stod der og svettet og gestikulerte oppgitt mens han tastet febrilsk på skjermen. Jeg kjente det boblet av barnlig glede inni meg, der han sekund for sekund mistet ansikt. Innen han til slutt fikk ut billettene var han kun en skygge av sitt middels gamle jeg.

A og B møter bloggen

A: Hvorfor heter jeg A og du B?
B: Fordi vi anonymiseres.
A: Anonymiseres? Hvorfor blir vi anonymiserte, om jeg tør spørre?
B: Du tør å spørre, men forfatteren tør ikke vise verden hvem vi egentlig er.
A: Men hvorfor?
B: Fordi samtalen vi skal ha vil være på kanten, og vi vil nødig at verden skal få vite at det var du og jeg som hadde den.
A: Hvordan vet du alt dette?
B: Jeg bare antar.
A: Det virker ikke sånn. Det virker som om du kjenner forfatteren veldig godt, nesten som om dere to har planlagt denne samtalen sammen, uten å la meg få ta del i forberedelsene.
B: For no' sprøyt, A.
A: Men så drit i å kalle meg A! Jeg heter jo ******
B: Hmmm?
A: Jeg heter ******
B: Det der er ikke hva jeg kaller et navn.
A: Hva i... Sensureres jeg når jeg sier navnet mitt?
B: Ser sånn ut.
A: Men det var da som bare ****
B: Ser ikke ut som du kan banne heller.
A: Dette blir for dumt.
B: På hvilken måte?
A: Hvem i huleste kan ha glede av å lese en samtale mellom to mennesker med bokstaver som navn når det atpåtil ikke er banning tilstede?
B: Det trenger du ikke tenke på.
A: Ah! Så du vet mer enn du vil innrømme!
B: Og du vet mindre enn du kan skjule.
A: Det gir ingen mening.
B: Du gir ingen mening.
A: Dette går over alle ***********
B: Folkelige vendinger er heller ikke tillatt.
A: Nei dra meg baklengs inni **********!
B: Det er bare å gi opp.
A: Tydeligvis.
B: Jeg skal nå gi deg et valg.
A: Så gi meg et valg.
B: Du skal få velge hvor denne samtalen tar retning.
A: Ja vel. Har jeg noen alternativer?
B: Ja, men dem må du finne ut av selv.
A: Virker ikke som dere forberedte denne delen godt nok.
B: Det kan virke slik.
A: Det kan det.
B: Ja.
A: Yeps.
B: Nå gjør du en dårlig jobb. Det er som sagt ditt ansvar å føre samtalen videre.
A: Men hvis jeg bare fortsetter med å pjatte vil forfatteren før eller siden gå lei, og da slipper jeg dette. Jeg har bedre ting å gjøre, vet du.
B: Jeg vet mer om deg enn du noensinne vil kunne forestille deg.
A: Gjør du virkelig det?
B: Nei.
A: Godt.
B: Vær så snill. Kan vi snakke om noe mer interessant?
A: Vi kan snakke om mora di.
B: Hold henne utenfor dette. Hun er uansett ikke interessant for noen andre enn sine nærmeste.
A: Mora di er ikke interessant for noen andre enn sine nærmeste!
B: Det var det jeg sa. Derfor funker ikke mora di-fornærmelsen.
A: Jeg skjønte det litt for sent.
B: Og jeg akkurat tidsnok til å påpeke det.
A: Kudos.
B: Takk. Eller, vent. Sier man takk til kudos?
A: Ganske sjelden.
B: Ok.
A: Yes.
B: Kom igjen. Litt til.
A: Greit. Vet du hva som er forskjellen mellom dadler og rosiner?
B: Ja.
A: Det var godt å høre. For det er mange åpenlyse forskjeller.
B: ...
A: Hva er det? Hvorfor tre prikker?
B: Jeg prøver å hinte til at jeg er litt oppgitt over dette. Idéen vår var jo god, men du bare driter i hele opplegget og fjaser.
A: Som om dette opplegget noensinne var så seriøst.
B: Godt poeng. Jeg tror vi bare runder av.
A: Vent litt.
B: Hva er det?
A: Du sa at denne samtalen skulle være på kanten. Hvordan har den vært det?
B: Vil du virkelig vite det?
A: Ja.
B: Ok.
A: Så si det da.
B: Greit.
A:
B: Fitte.

Julekveldskrisa

Da var julehandelen i boks. Det føles jammen godt. Men nå skal ikke jeg sløse bort tiden din på tankeløst pjatt, du lurer sikkert på hva jeg har kjøpt.

Dette har jeg kjøpt:

Til mamma: Gul t-skjorte

Til pappa: 200 kr


Til bestemor: Så mye pizza hun vil spise i løpet av en time

Til tante: Konsertbilletter til meg

Til fetter: Innføring i internett, maks tre timer


Tror du jeg bare fjaser? Da kjenner du meg for godt.

Teaser

Hvis jeg får scanner til jul, noe jeg ikke får, vil jeg begynne å publisere tegneserier i en søsterblogg. I denne anledning legger jeg ut en smakebit.

Ting jeg skriver om etter å ha spist mat på en café

På bordet til høyre sitter en fyr med rosa, stripete skjorte, og dyre jeans som er stygge fordi de har et heslig emblem over begge baklommene. Han har langt hår, og hvert tiende sekund drar han hendene gjennom det, fordi det faller ned i ansiktet hans hele tiden. Han har vel glemt å ta mousse i det. Han ser ut som en fyr som på hverdagene har masse mousse i håret, og grer det bakover i en sleik fordi det er påkrevd på kontoret. Han leser i en reklamekatalog. Han har slått opp på en side med reklame for smykker. Kanskje han skal gi smykker til sin elskerinne, eller kanskje til seg selv som premie for å være så slesk. Jeg legger plutselig merke til at han har en jakke som henger over stolen. Jeg har ikke lagt merke til den fordi den er så anonym sammenliknet med resten av hans antrekk. Det er en blazer, av den typen unge lærere går med. Brukte du opp alle pengene på buksene dine, spør jeg. Han svarer ikke. Sikkert fordi jeg sa det inni meg.

Julekalender - Luke 14 - 18

Hva jeg så på TV i dag.

1. Pimp My Ride

Det morsomste med Pimp My Ride er

a) At de som får pimpet bilen sin umulig kan ha råd til å vedlikeholde sine nye doninger, og sannsynligvis selger dem rett etter programmet.

b) Hvordan de ansatte ved verkstedet sitter rundt bordet og har samtaler så oppstyltede at de får denne mannen til å se ironisk ut:



c) Spesifikt for denne episoden: Fyren som får sin ride pimpet blir først introdusert for sin nye bil, og går helt av skaftet. Så, for å runde det hele av på en fin måte, blir han gitt en custom made verktøykasse med innebygd iPod og høyttalere. Han reagerer med å umiddelbart prøve å åpne den, og sier: "What's in here? Money?" Han åpner den så, og ser at den er tom. Man ser at han er litt skuffet, og Xzibit ser tydelig pinlig berørt ut.

Andre program jeg så den kvelden:

Julekalender - Luke 10 til 13

En historie om sveis

Garbo Filtvik ser seg selv i speilet i gangen og ser at håret ikke oppfører seg som det skal. Han ser seg selv i speilet i taket, og ser at håret ser like pikk ut fra den vinkelen. Han ser seg selv i speilet i gulvet, og ser at det ikke finnes noe speil i gulvet. Derfor går han ut på badet. Han lukker skapdøren slik at speilet viser seg fra sin beste side. Speilet viser at håret hans er i opprør.

Det er to dager siden sist han vasket det, og det ser fett ut. Sveisen, som han helst ser ligge i en fin schwung fra pannen og ned mot venstre øre, står nå rett opp, som en 1998-talls piggsveis. Tenk Morten Gamst Pedersen som usikker 15-åring. Han snur seg litt til siden, og ser at det resterende håret ligger presset ned mot hodebunnen i alle retninger. Han tar på det, og det svir i lillehjernen. Han begynner så smått å sippe som en liten drittunge. Det renner tårer ned i vasken og på helsetrøyen, og han tar seg til øynene. Han smaker på tårene sine og konstaterer at de smaker sevje. Han takler ikke å se seg selv på dette viset. Med en middels til lynkjapp bevegelse moser han neven inn i speilet så det knuser. Han blør nå.

Garbo blir stående i fjorten minutter og se på neven sin som ser ut som en glasskårplantasje. Det svir, men smerten gjør ham kreativ. Med den friske hånden plukker han opp den største glassbiten og speiler seg i den. Så begynner han målrettet å skjære av seg håret med roten. Han skalperer seg selv, ikke som indianerne gjorde mot de hvite i perioden 1685 - 1820, men nesten. Det tar tid å skjære av seg alt håret, særlig siden det er så fett og teit. Når alt håret er borte, plukker han opp en neve glasskår og presser det ned i hodebunnen helt til det sitter fast. Innen ti minutter er alt glasset som lå i vasken trygt plantet i hårsekkene.

Han blir ikke funnet bevisstløs på baderomsgulvet neste morgen.

Julekalender - Luke 9

Da var vi kommet til luke ni, kanskje den viktigste av alle lukene som ender med tallet ni. I dag skal jeg fortelle dere om det mest interessante fenomenet jeg kjenner til. Dette fenomenet heter så mye som Baader-Meinhof-fenomenet. Hva går så dette fenomenet ut på? Det får dere ikke vite ennå, sett at dere ikke hopper over neste avsnitt som handler om Baader-Meinhof.

Rote Armee Fraktion (RAF), også kjent som Baader-Meinhof-banden, var en venstreekstremistisk terrororganisasjon som var aktiv i Vest-Tyskland fra 1970-årene frem til begynnelsen av 1990-tallet. Den forårsaket stor uro, utførte bombeattentater, mordbranner, bankran, bortføringer, gisselaksjoner og drepte tallrike høyprofilerte tyske politikere, embedsmenn og næringslivsledere.

Så over til selve fenomenet.

Baader-Meinhof-fenomenet forekommer når en person, etter å ha lært et obskurt faktum, ord, eller en frase, for første gang hører om denne tingen rett etter å ha lært det.

Uttrykket har sitt opphav i avisen St. Paul Pioneer Press, i en spalte der leserne kan skrive inn humoristiske eller interessante anekdoter. I 1986 mottok avisen en historie fra en av sine lesere, som nylig hadde lært om terroristgruppen Baader-Meinhof, for så å støte på ordet kort tid senere fra en helt annen kilde.

Det tok ikke lang tid før en drøss av liknende opplevelser av fenomenet strømmet inn, og det ble etterhvert kjent som Baader-Meinhof-fenomenet. I dag blir slike historier jevnlig publisert i avisen.

Redaktørene av blekka er strenge på hvilke historier de publiserer. For at noe skal kunne kalles Baader-Meinhof-opplevelse, må den opplevde tingen ikke være sesongbundet. Med andre ord, to referanser til St. Nicholas i desember teller ikke, da sannsynligheten for å høre dette ordet rundt juletider er stor.

Lite visste Ulrike Meinhof at hun etter sin død ville bli misbrukt av menneskets tilbøyelighet til å oppfatte enkelte situasjoner som pussige.

Teoriene rundt fenomenet er mange:

1. Mange hevder at det har en psykologisk forklaring. Hjernen vår har en tendens til å legge større vekt på ting vi nylig har lært oss, noe som kan føre til at vi legger ekstra godt merke til det når vi hører det på nytt.

2. En Jungiansk forklaring er at personen lærer tingen som en del av vår felles bevissthet, som også er aktiv hos andre mennesker. Konsepter som kommer til overflaten av den kollektive bevisstheten fester seg ofte hos forskjellige mennesker omtrent samtidig, noe som kan føre til denne effekten.

3. I følge den anerkjente sosionomen Brian Townsend er dette fenomenet et resultat av vår manglende oppfatning av omgivelsene. Ta for eksempel uttrykket "Fingerspitzengefühl", et uttrykk som blir ofte brukt, men som ikke alle vet betydningen av. Hvis man ikke vet uttrykkets betydning, og heller ikke har planer om å lære seg det, kan man høre det sagt uten å legge noen særlig vekt på det. Man vil da glemme det ganske fort, da uttrykket ikke passer inn i personens virkelighetsoppfatning. Baader-Meinhof-fenomenet oppstår altså kanskje i de tilfellene vi plutselig lærer oss betydningen av for eksempel fingerspitzengefül, og ikke husker at vi faktisk har hørt det brukt før.

Dette er noe som har hendt meg mange ganger, men jeg har aldri visst at det fantes en faktisk betegnelse for det. Når det skjer får jeg gjerne noe av den samme opplevelsen jeg får når en ekstrem tilfeldighet finner sted. Kall det gjerne kiling i hjernebarken, men helst noe annet.

Har dere noen erfaring med dette? Skriv det ned på et stykke papir, og deretter i kommentarfeltet.

Julekalender - Luke 1 til 8

Jeg velger å begynne med en real godbit. Jeg snakker selvfølgelig om videoen jeg skal poste her.

Vi er jo alle bevisste på hvor galt det er å laste ned musikk, filmer og religiøse skrifter ulovlig på nett, men folk flest tror kanskje at dette er et nytt fenomen. Det er det. Men det fantes også før i tiden, faktisk så tidlig som på 80-tallet. Da var det store blant kidsa å kopiere spill på diskett. Vi snakker spill som "Superkill 2000", "Skater game 2000" og "While we're waiting for the year 2000".

Selvfølgelig var dette mye vanskeligere å håndheve blant myndighetene og firmaene, så de måtte ty til kule kampanjer istedet. Dette er den gjeveste av dem:

Hasses julekalender

De siste ukene har denne og andre blogger opplevd noe som på folkemunne kalles for "bloggtørke". Ingen vet helt hva det er, eller hvordan å bekjempe det, men jeg vet hvordan å bekjempe det. Det er ved å lage en daglig post som må fylles på bloggen, det være seg en julekalender. Derfor velger jeg å nå starte en julekalender som skal gå helt fram til 27. desember. Hver dag skal jeg poste noe, ingen vet hva, men det blir noe nytt hver dag. Jeg vet godt at dette er et gammelt knep og skal ikke late som det er noe originalt ved det jeg skal gjøre. Men gøy blir det.

Kanskje.

Det rareste jeg har sett

FyllaCrew07.!!

endelig har det blitt laget en side for oss gutta som liker fylla!! den heterfyllacrew også 07 for da dro vi til aya napa (har ikke glemt den turen kan du si :P) Poenget med siden er å planlegge åprets neste fyllatur som blir til KOOOS (kos og klems haha! neida) det blir drikking av pils og masse damer og fest,..

medlkemmer i fyllacrew07 er fyllakong1 ,shotmeister,kassa og meg Mr. Pils. du lurer vel ikke på hvorfor jeg heter mr. pils :P

vil du være med i fyllacrew07 må du søke og det kan du her det er facebook siden vår

http://www.new.facebook.com/event.php?eid=51506493136#/group.php?gid=51759257348

jeg sier alltid som jeg sier fylla har skylda :D:D