Nytt innlegg

Jeg sitter på en café og skriver en fortelling. Vi må alle skrive en fortelling til mandag, og jeg skriver en fortelling mens jeg sitter på en café og skriver. Ord, ord, ord, ord. Jeg er ferdig med fortellingen, og jeg er fornøyd med fortellingen.

På tide å bare skrive ned frie assosiasjoner og tankerekker:

På cafeen spiller de Coldplay. De spiller Coldplay hver gang jeg er her. Jeg elsker det første albumet deres. Men alt annet de har laget provoserer meg. Mest fordi samtlige album de har utgitt fra og med "A Rush of Blood to the Head" er så mainstream at det kan sammenlignes med å som eneste bil kjøre på en seksfelts autobahn i 40 km/t, med polstrede vegger på hver side.

Grow up.

Det sitter en dame et par bord til høyre for meg som ammer. Men istedenfor å la hele omverdenen ta del i opplevelsen, har hun lagt et skjerf over barnets hode. Det provoserer meg ikke. Jeg bare skildrer hva hun gjør.

Mannen som sitter på barkrakken ved vinduet ser ut som en italiener som for lenge siden entret midtlivskrisen, og ikke har klart å komme seg ut ennå. Han sitter med svart skinnjakke inne, selv om det er varmere enn i glohaugen. Da den unge damen ved siden av ham skulle gå, bare måtte han si et eller annet til henne, kanskje for å teste om hun ville smile til ham, for så å ta det som en personlig seier. Hun smilte. Men skyndte seg enda mer med å ta på seg ytterklærne og komme seg ut.

Her kan dere se ham:



Jeg har også lyst til å vise dere en video jeg fant på mobilen. Den er viktig for meg: