På kino findes der en mand

I går var jeg med mine foreldre på Gimle for å se den nye, norske storfilmen "Max Manus", en film som handler om den gamle, norske storsabotøren Max Manus. Jeg hadde i forkant av kinobesøket bestilt billetter, da det er lettere å komme forbi mannen i døren hvis man viser gyldig billett. Da vi entret kinoen ble vi møtt av en kø på lengde med 14 mennesker som står oppreist. Pappa, som har sin integritet å forsvare, ergret seg åpenlyst over dette, men da vi ikke hadde noe valg måtte vi bare stille oss nest bakerst og vente på vår tur.

Tidsenhetene føk forbi oss i sneglefart uten at køen så ut til å bevege seg. Det skulle vise seg at kvinnen som sto helt foran hadde problemer med å få ut billetten sin. Vi hadde god tid, så jeg så ikke noe problem i dette, men jeg merket fort at ikke alle hadde samme tålmodighet. Foran oss stod nemlig en mann i midten av femtiårene sammen med sin kone, og han så langt fra fornøyd ut. Jeg trodde først det var fordi han nettopp hadde oppdaget at hans hårfrisyre minnet om en død sekk med hår, men det viste seg at han stod og hatet denne kvinnen som ikke skjønte konseptet med billettautomater. Han så faktisk så lite fornøyd ut at jeg vil gå så langt som å kalle ham misfornøyd, et ord jeg nesten aldri bruker da det er så lite flatterende. Mannen stod der og stønnet og peset og svettet, og kom med stygge kommentarer, og kunne ikke skjønne hvorfor denne damen ikke bare gav opp og dro hjem. Hun var jo tydeligvis et teknologisk nek.

Omsider fikk hun ut billettene sine, og køen beveget seg 0,3 meter fremover. Mannen så nå litt mindre sprengferdig ut, men det varte ikke lenge. For nå begynte nestemann å slite med billettautomaten. Vår mann fikk nok, og gikk bort til en ansatt og hentet ham bort for å få fortgang i ventehelvetet. Da billettene var ute, gikk han tilbake til sin faste plass, og hadde et fornøyd smil om munnen som sa "jeg har i tillegg til en stygg allværsjakke, autoritet nok til å hente personalet hvis det trengs."

Køen beveget seg nå litt fortere, og ikke lenge etter var mannen bare babyskritt unna å kunne hente sine billetter. Men så skjedde det. En ung kvinne stod og fiklet med automaten og fikk det ikke til, og jeg merket hun ble stresset av mannen som i kjent og kjær stil stod og stønnet og stirret på henne. Men i siste liten fikk hun det til, og vår mann kunne stride fremover, hente opp lappen med referansekoden fra innerlommen, og taste inn det som trengtes. Dette skulle gå glatt. Dette var hans øyeblikk til å briljere og vise verden at han var ingen dåre slik som de andre.

Og så kom virkeligheten og slo ham i bakhodet med en slegge. Han fikk det ikke til. Noe gikk galt. Strenghetens og selvsikkerhetens yppersteprest hadde nå et ansiktsuttrykk som minner om det man får når noen ved en feiltagelse har fjernet høyrefoten din, og ikke engang sier unnskyld. Han stod der og svettet og gestikulerte oppgitt mens han tastet febrilsk på skjermen. Jeg kjente det boblet av barnlig glede inni meg, der han sekund for sekund mistet ansikt. Innen han til slutt fikk ut billettene var han kun en skygge av sitt middels gamle jeg.