Julekalender - Luke 10 til 13

En historie om sveis

Garbo Filtvik ser seg selv i speilet i gangen og ser at håret ikke oppfører seg som det skal. Han ser seg selv i speilet i taket, og ser at håret ser like pikk ut fra den vinkelen. Han ser seg selv i speilet i gulvet, og ser at det ikke finnes noe speil i gulvet. Derfor går han ut på badet. Han lukker skapdøren slik at speilet viser seg fra sin beste side. Speilet viser at håret hans er i opprør.

Det er to dager siden sist han vasket det, og det ser fett ut. Sveisen, som han helst ser ligge i en fin schwung fra pannen og ned mot venstre øre, står nå rett opp, som en 1998-talls piggsveis. Tenk Morten Gamst Pedersen som usikker 15-åring. Han snur seg litt til siden, og ser at det resterende håret ligger presset ned mot hodebunnen i alle retninger. Han tar på det, og det svir i lillehjernen. Han begynner så smått å sippe som en liten drittunge. Det renner tårer ned i vasken og på helsetrøyen, og han tar seg til øynene. Han smaker på tårene sine og konstaterer at de smaker sevje. Han takler ikke å se seg selv på dette viset. Med en middels til lynkjapp bevegelse moser han neven inn i speilet så det knuser. Han blør nå.

Garbo blir stående i fjorten minutter og se på neven sin som ser ut som en glasskårplantasje. Det svir, men smerten gjør ham kreativ. Med den friske hånden plukker han opp den største glassbiten og speiler seg i den. Så begynner han målrettet å skjære av seg håret med roten. Han skalperer seg selv, ikke som indianerne gjorde mot de hvite i perioden 1685 - 1820, men nesten. Det tar tid å skjære av seg alt håret, særlig siden det er så fett og teit. Når alt håret er borte, plukker han opp en neve glasskår og presser det ned i hodebunnen helt til det sitter fast. Innen ti minutter er alt glasset som lå i vasken trygt plantet i hårsekkene.

Han blir ikke funnet bevisstløs på baderomsgulvet neste morgen.